Flytende fortellinger

Først tar du papiret ut av pakken. Så fisker du ei klype med stoffet ut av posen – ikke klem for hardt – så sprer du det forsiktig i ei stripe over papiret. Nå begynner du å rulle papiret lett, fram og tilbake. Og det er her fingerspitzgefühlen kommer inn i bildet: Du må handtere den florlett, slik at den ikke blir hardpakket og tett, men fast nok til at den holder formen. Så må du sveipe tunga over enden, der limet er – og nå er det om å gjøre at du har lagt papiret rett vei. Ellers må du starte på nytt.

Bestefar hadde, etter å jobbet som fisker fra han var 13 til han ble 70, stått med rullings i munnvika fra dag én. Nå, nærmere 80, hadde han fått skjelvinger på handa som ikke bare fikk kryssordet til å gå i surr, de fikk også tobakken til å drysse i alle retninger og etterlate rullepapiret som et lite, blankt nederlag i håndflata. Jeg satt parkert på gulvet foran ham for å høre fortellingene hans dale ned i skjul, og hadde sett ham gjennomføre ritualet hundrevis av ganger. 

Så jeg tok over og begynte å rulle. Simpelthen så han skulle fortsette å fortelle. På innpust tok han liksom sats. På utpust snirklet fortellingene seg oppover og tok form i lufta rundt ham. Tobakks-skodda lå som et hav over hodene på oss og snirklet som bølger over hodene på oss når bestefar gestikulerte.

Den sindige gubben hadde lut rygg, blank isse, og over to høye kinnbein lå glassaktige gråblå øyne som rommet et lavmælt, fjernt bulder. Der ute kneiset Lofotveggen. Her inne fløt evnen til å oppheve tid og rom. Han kunne fortelle så hele stua ble kino, så alle i rommet ble kidnappet og fengslet der han måtte finne det for godt.

Bestefars fortellinger, ordene, jeg var for ung, jeg husker dem ikke, men jeg absorberte dem. Nå er de tannhjul som går rundt der inne, de kverner på en iver, som å spise suppe med gaffel. Fornemmelsen av å ville putte ordene på flaske og bevare dem for all ettertid. Fortell mer. Jeg vil vite alt.

Bestefar var fisker, som faren hans før det og faren hans før det igjen. De dro levebrødet opp fra dypet og over ripa. Oppveksten dirret av salt, sjø, fisk og skapninger fra fjæra. Den stadig voksende slekta klynget seg sammen hver ettermiddag, mange watt med varme i ei lita stue, vi surfet fra fang til fang, fra fjes til fjes blant de som fortalte. Vi hadde ingen gallerier og kulturhus – det var stuene som var våre kulturhus, og de dirret av nordnorsk historiefortelling.

Fiskerbondekulturen startet da istiden dro den frosne gardinen til side. Kulturen begynte ifølge Håløygriket av arkeolog Eirin Holberg og historiker Merete Røskaft trolig å ta form allerede i yngre steinalder. De første sjelene kom med båt eller trakk nordover etter villreinen. De eldste sporene etter folk her ute på øyene er 11 500 år gamle.

Forholdene for disse menneskene er ikke til å fatte. Du skal ikke lenger enn 100 år tilbake før det var vanlig å snu båten opp ned som ly for vinteren. Så lå du der, tett-i-tett med mannskapet, og stirret opp i dørken. Kanskje ikke så rart at vi ble gode til å underholde oss selv? Da nytter det ikke å høre på Nick Cave og tenke over livets umuligheter. Du må nesten meisle noe som kan slå gnister.

Alt var bedre før. Historiene om da jeg var ung og rodde fiske gikk på repeat under oppveksten, men da vi koblet oss på ISDN-modemene og forsiktig dyppet tåa uti www, trykket vi på sett og vis på mute-knappen. Fra 1960 begynte den selvberga fiskerbondekulturen å gå i oppløsning. En mange tusen år gammel kultur av og med naturen var, om ikke slutt, så brutt. Vi var på tur ut i andre farvann. Vi skulle opp og fram. Ikke nord og ned. Fortellingene deres var da ikke noe som angikk oss? Som etterkommere av fiskere i alle ledd så vi siste glimt av noe urgammelt forsvinne ned i dypet. Tusenårige linjer med levd liv som, da de piplet ned til oss, liksom ikke var gyldige lenger. Men noe ble værende.

Vi vokste opp i fjæra, bakgården vår var ei eviglang grunn steppe der eremittkreps sto årvåkent og snappet til seg små partikler i vannet. Krabber med øyene på stilk skimtet omrisset av deg og vurderte om de skulle angripe, grave seg ned eller fortsette med business as usual. Dramaet når vannet trakk seg tilbake. Når floa kom, var det gjennom en smal passasje mellom steinene, så vannet fosset inn med en voldsom strøm. Klynger av rosa og hvite polypper sto som dørvakter og fulgte med. Tangsprellene – de små ålene – kunne vi samle i ei bøtte for å se hvordan de pågikk og unngikk hverandre. Se dem forgreine seg og smette inn i hver sin tangklyse så snart vi slapp dem ut, for så å krølle seg i blæretangen og blende umerkelig inn. Helt umulige å skjelne fra omgivelsene.

Vi var bare skygger for disse smådyrene, men hadde makten til å høste dem, spise dem, klemme dem flate under tåspissene hvis vi fant det for godt.

Vi kalte det aldri natur. Vi kalte det bare ute. Der kjente vi at livet kunne være nådeløst, og at vi også hadde samme råskapen i oss. På samme måte som vi aldri snakket om natur, bare ute, snakket vi aldri om fortelling som noe utenfor oss selv, som en separat disiplin. Historiefortelling var ikke noe vi tenkte over, det var en del av livet, like naturlig prosess som å puste og sove.

Hva er kystkultur, egentlig? Jeg spurte en gang historiefortelleren Hilde Hansen fra Øksnes. Hun svarte: «Hvis det er én ting, er det konstant bevegelse. Som havet som alltid er i bevegelse, er det flo og fjære i alt.»

Jeg vil si: mennesker som har levd på havets premisser, med det evige mantraet «havet gir og havet tar». Kystkultur er å leve på nåde, og det former fortellingene våre. De dirrer av det iboende, fullstendige og ufullstendige paradokset latterlig alvor. Alt er alvorlig, derfor er ingenting alvorlig. Nordnorsk historiefortelling er både å stå med hua i handa, og å vise langfingeren til bølgene. Fortellinger som er både ydmyke, breiale og tilstedeværende.

Det er å trekke på skuldrene av død, for å heller blåse opp små detaljer så det plystrer rundt ørene. Evnen til å lage underholdning som MacGyver: Gi oss en binders og en klyse tyggis, og vi skal lage bomber. Bomber som kan slå ned hvor det skal være, som får alt til å slå sprekker og slippe inn en strime av lys. Det er forløsningen av alt som er tålt. Det er å bryte gjennom bunnen av bøtta, og komme gjennom på andre siden. Evnen til å finne opp nye ord underveis, når de eksisterende ordene er som ei bukse du bare får halvveis over lårene. Evnen til å klippe sammen fragmenter av bannskap til nye, flerhodede troll ingen har sett maken til. Evnen til å mane fram energinivå tilsvarende raveparty i en undergrunnsklubb i Berlin under kaffeslabberaset.

Har du vært i en nordnorsk konfirmasjon? En med 30 gjester, kanskje 40? Du kan legge en null bak tallet når du beregner mengden kake. Det er kakebordet som er vår matkultur, og kaffeslabberaset er vårt rituale. Det handler ikke om å ha nok. Det handler om å ha nok å velge i. Det handler om svir, det handler om yrende, kokende overflod. Som en vital understrøm av næring fra dypet mellom oss og inni oss. Du får oss ikke til å reise oss og holde tale. Men sett oss ved siden av noen som har en flik å dra i – en kjenning eller slektning, helst – så skal du se virkeligheten bøye seg for bare ordkløyving.

Det er overdrivelser. Skamløse overdrivelser, smør på flesk på smult, det er å le der andre tier og tie der andre ler. Det er å være motsatt, det er et verbalt uttrykk for å være blankskurt, oppjult, ydmyket og løftet opp igjen, det er å være i bølgedalen og på bølgetoppen samtidig. Det er verbal overlevelse, et ekko fra dem som har overlevd umulige forhold, sjeler som tøffer rolig inn i smult farvann etter å ha blitt tygget og spyttet ut av skumtoppene. Nordnorsk historiefortelling er overlevelse, faenskap, hverdagslig letthet, det er stoisk ro på tunga og buldrende motstandskraft fra dypet.

Det er stimer av ord. Det er galgenhumor. Det er forløsningen av alt som er tålt. Intet mer, intet mindre. Det er liv. Vi er i live. Nå er kaffen klar.