Sympati for bygdedyret

Visste du at småbruk er et av de mest brukte søkeordene på finn? 4,4 millioner ganger har noen plottet inn «småbruk» siden 2016 og scrollet i prospekter fra Beitostølen, Senja, Selbu og Tynset. Kanskje er du en av dem som sitter i toroms-leiligheta og drømmer deg bort til et liv med mer grønt, mer tid, mer… ja, ett eller annet?

Slår du det kanskje fra deg, og tenker — fint feriested? Et sted å besøke, ikke bo? Det blir jo for smått? Der alle kjenner alle, og livet er gjennomsiktig? Man kan jo få klaustrofobi av mindre. Og hva har de der, egentlig?

En tysk turist på sykkelferie spurte meg, med en tydelig rynke mellom øyenbrynene: «This island is so beautiful … but so remote and isolated — how can you live here?».

Det er lettere å svare på spørsmålet hans på engelsk enn på norsk. Jeg savner et norsk ord for community. Samfunn er liksom noe litt større — det er Jan P. Syse, hornbriller, stat og institusjon, for ikke å glemme et litt tørt fag i grunnskolen. Community svinger litt annerledes, det kan ligge i hånden din som en drueklase. Community er dannelsen av klikker, klaner, vennskap og relasjoner. Måten vi vever og lever sammen. Jeg svarte tyskeren, som var fra München: «Jeg vet ikke, men kan du si meg hva jeg skal med to millioner naboer? Og hva skjer egentlig med oss når naturen er noe man må løse billett for å oppleve?»

Småbruk-scrollere, jeg var én av dere. Jeg klikket meg inn, gang på gang, drømte meg bort, og — jeg skylder ofte på ammetåka — trykket til slutt ‘legg inn bud’. Nå bor jeg et sted ikkje nokon skulle tru. Jeg skal ikke legge skjul på at de første par årene var preget av bondeanger — hva har jeg gjort?! — men sakte, men sikkert fant røttene feste i bakken, og det demret for meg at en understrøm i meg hadde nådd fram gjennom ammetåka: Det er noe her. Noe jeg ikke helt kan sette fingeren på. Noe har trukket meg hit. Til et sted der alt og ingenting skjer.

Et sted der en klase av mennesker spinner forventninger, tanker, frykt, drømmer, skam, stolthet. Usynlig mycel, du veit de trådene soppen vever i jorda imellom seg, tråder og reseptorer mellom folk og liv, flettet sammen med sted, fortid, nåtid, fortellinger som opphever tiden, som opphever grenser, som pipler inn i privatsfæren og intimsonen, inn i livene våre. Det er kanskje dette man mener med gjennomsiktige samfunn: Sensorene er overalt. Storebror ser deg. Lillesøster ser deg. Naboen ser deg.

Jeg har en gammel nabo som med jevne mellomrom kommer på døra med fiskegrateng i handa og en iPad under armen. Hun benytter sin egen valuta: IT-support betalt med husmannskost. Da vi i fjor bestemte oss for å reise vekk en ukes tid midt i desember, hadde hun hatt tunge dager. Plutselig var det mørkt i nabohuset. Javel? Midt i advent? Hun hadde blitt sittende å glo ut av vinduet. Om kvelden hadde spørsmålet pirket henne i siden hver gang øynene gled igjen: Går det bra med dem?

Irriterende? Ja. Også litt fint? Veldig. Om vi hadde ligget nede for telling, hadde noen faktisk fått det med seg og ringt 113.

Det beste og det verste i én og samme funksjon.

«Deru kugi wa utareru» sier de i Japan, et uttrykk som nikker til å prioritere harmoni (wa) og kollektivet fremfor individualisme. Men grovt oversatt betyr det altså «spikeren som stikker opp, hamres ned». Et uttrykk som er i slekt med janteloven, kanskje, som Aksel Sandemose manet fram i En flyktning krysser sitt spor. I byen Jante skal du ikke tro at du er bedre enn noen andre, og så videre. Og Janteloven er igjen beslektet med bygdedyret. Uttrykket ble coinet av forfatteren Tor Jonsson i novellen «Liket» fra 1949, som et bilde på skyggesiden av oppveksten hans i Gudbransdalen. Et bilde på det beste og det verste i oss. Stahet, markeringsbehov, sjalusi, nysgjerrighet. Omsorg, fantasi og tilhørighet.

I novellen «Putios» av Anatole France, skjer det i en liten fransk bygd at den unge kvinnen Zoe ikke har særlig lyst til å dra på den faste søndagsmiddagen hos sin gamle tante. På stående fot finner hun på å si: «Jeg kan ikke komme på søndag. Fordi… den nye gartneren vår kommer.»

«Å, hva heter han?»

«Eeeh… Putois!» svarte Zoe.

«Å, hvordan ser han ut?» spurte tanta, under et hevet øyenbryn.

«Jo, nå skal du høre», sa Zoe, og beskrev nøye hvordan denne gartneren så ut. Han hadde en litt lut holdning, et langt fjes, og et litt plaget drag over ansiktet.

Jo, han hadde tanta sett — og «kanskje han kunne kommet og hjulpet henne også i hagen?»

Til slutt blir han etterspurt som gartner, og får ord på seg for å være flittig og flink.

Men så skjer det: En melon blir stjålet fra en grønnsakshage. Putois får skylda. Et tak er ødelagt: Putios! En tjenestejente blir gravid? Putois skal bli far. Snart tror alle på Putois, han manes fram, og begynner på et vis å eksistere på ordentlig, og hele bygda starter ei klappjakt for å banke ham ned som en spiker som stikker opp, og nå er vi inne på noe, føler jeg:

Har du prøvd å gå ned ei trapp der ett av trinnene plutselig er kortere eller lengre enn det forrige? Det har et klinisk navn som jeg ikke husker. Men vi har en slags innebygd funksjon som er veldig nyttig og unyttig samtidig, der vi underbevisst, om vi vil det eller ei, konstant danner oss et bilde av omverdenen og miljøet rundt oss basert på det vi vet fra før. Noen ganger, på det veldig lille vi vet. Vi koker suppe på spiker. Hvite flekker får ikke eksistere i sinnet vårt. Så, som skapninger, spinner vi hele tiden sannsynlige virkeligheter, for å ha noe å forholde oss til. Denne funksjonen er helt avgjørende, uten den klarer vi knapt å bevege oss rundt et hjørne eller følge en rytme. Og det er dette som gjør at vi kan gå ned ei trapp. 

Har du gått ned ti trappetrinn, så forventer hele nervesystemet at det ellevte trinnet skal være likt de andre. Hvis det siste trinnet da plutselig er lengre eller kortere enn de andre, det er da det begynner å surre i bakhodet. Det er da vi spør oss: Hva er det egentlig som skjer? Vi begynner å spinne. Vi spør. Vi lurer. 

Man kan jo også spørre seg hva som skjer når man ikke spør? Sent på syttitallet utenfor Sydney, Australia, ble et stort felt med kommunale boliger reist nærmest over natta. En hel forstad tok form på rekordtid, og dette nye revet av liv ble raskt befolket i bredden og høyden av mennesker som ikke kjente hverandre.

Året var 1978, plassen het Claymore. En mor, stefar, sytten år gamle Helen og fire yngre stebrødre slo seg ned.

En mai-kveld i 1979 var ekteparet Pat og Bill på innflytningsfest hos noen venner, da telefonen ringte. I andre enden var barnevakten, deres sytten år gamle niese Helen, hysterisk. Susan, Pat og Bills baby, hadde sluttet å puste, og var på vei til sykehuset med ambulanse. Krybbedød, blir det slått fast, ifølge Daily Mail Australia. Helens lillebror hadde dødd av det samme, to måneder i forveien.

Omtrent samtidig med at Helen henger opp et ark med «Barnevakt tilbys» i den nye forstaden, sprer krybbedød seg som en slags epidemi i nabolaget. Først når Helens sju år gamle stebror blir funnet livløs foran TV-en med kloremerker i ansiktet, blir det slått alarm.

Helen snakker villig: Når barna sov, holdt hun ei hand over nese og munn.

Hun ble spurt i retten: Hvorfor gjorde hun det?

Fordi hun kjedet seg. Fordi hun kunne. Fordi ingen stoppet henne, svarer hun ifølge nyhetsoppslagene fra den tiden.

Siden Helen selv, barnevakten, var den som hadde ringt og varslet politi og sykebil hver eneste gang, hadde ikke politiet mistenkt henne.

Hvorfor la ingen to og to sammen? Kanskje gikk det under radaren rett og slett fordi folk ikke snakket sammen? Kanskje Claymore var bygda i byen som ikke hadde spunnet sitt eget mycel? Beboerne var liv stablet oppå hverandre, uten fellesskap. De var frie for bygdedyret. For kanskje er bygdedyret også ei slags vaktbikkje? 

Kanskje kan det sammenlignes med et slags immunforsvar, som plukker opp signaler, og behandler alt som stikker seg ut som noe potensielt farlig. Et system som banker ned spikeren. Et system som noen ganger kan bli autoimmunt og angripe seg selv. Som kan få mørke understrømmer og surne, akkurat sånn som oss. For hvem er egentlig dette bygdedyret? Er det ikke deg og meg?

Kanskje trenger bygdedyret å luftes, som en rastløs hund? Er ikke bygdedyret litt som Putois — en gartner med et plaget drag over ansiktet, skyldig i farløse unnfangelser, på evig flukt fra hageflekk til hageflekk? Kanskje trenger bygdedyret egentlig tilsyn, TLC og en kopp trakterkaffe?

Så, fra innsiden av småbruket, fra en som faktisk både har tatt agnet, slukt kroken og blitt sveivet i land i ei bygd sikkert ikke særlig nært deg: Her er lista jeg skulle ønske poppet som en cookie opp da jeg først klikket «gi bud».

En erfaringsbasert handbok i å møte bygdedyret:

Den første og viktigste er: Lytt til Jane Fonda når hun sier at det folk sier om meg, er none of my business.

Nummer to: Jeg trenger ikke spørre om lov.

Nummer tre: Ta det med den det gjelder. Hvorfor ikke bare spørre hvis det er noe jeg lurer på?

Nummer fire: Finne balansen på den linja der jeg bryr meg veldig mye om bygda, samtidig som jeg gir passelig faen.

Nummer fem: Du kommer langt med en god realitetsorientering. Ingen steder er perfekte. Det er sånn verden ruller videre. Jeg er glad for å komme fra et rått, vindskeivt og noen ganger grettent sted. Ekte slår glossy hver eneste gang.

Nummer seks: Alt handler ikke om deg. Spør heller hva du kan gjøre for bygda enn hva bygda kan gjøre for deg.

Nummer sju: Hvorfor skal jeg tro at jeg er bedre enn noen andre? Det er jeg ikke. Ingenting er mer humbling enn en runde dugnad, eller å måtte ringe en venn med en traktor når jeg har kjørt meg fast i snøen.

Nummer åtte: Bygdedyret bjeffer kanskje, men biter sjelden. Jeg lar det bare ule litt i bakgrunnen, som støy i en walkie-talkie. Det gir seg når det ikke får respons.

Nummer ni: Husk at bygdedyret er som Putois: Det finnes, og det finnes ikke.

Nummer ti: Jeg liker dyr. Alle dyr. Også bygdedyret.

Med denne formelen kan jeg sitte her på småbruket vi fant på Finn, og høre at pesingen fra bygdedyret i grunn overdøves av fuglekvitter. Jeg kan kikke ut av vinduet mot naboen og håpe at hun plages med iPaden så vi snart får fisk på døra, og vite at til vinteren når snøen begynner å fyke, fyrer den andre naboen min opp traktoren, og at når han måker sin egen vei, tar han ofte en tur innom oppkjørselen min også uten at jeg har bedt om det. Fordi det like gjerne kunne vært ham som sto fast, fordi vi er i samme virkelighet, tett på litt for mye vær og elementer som kan overmanne oss i et kast.

Her i bygda mi eksisterer vi midt i den ultimate kalibreringen: Et sted som konstant minner deg på at naturen er diger og menneskene små. For hva har vi her egentlig? Vi har hverandre.