Tekst og melodi: Sarah Camille
Gitar og produksjon: Jørn Erik Ahlsen Alkanger
Amina,
jeg ser smilet ditt
jeg hører latteren din
jeg kjenner stemmen din
en del av min
glemmer ikke dagen
du hørte meg synge
fra magen
fra brystet
du satt i sofaen
gitaren på fanget, du spilte
stoppet opp og smilte
«coco da, stemmen din da!»
da fant jeg
stemmen i meg
som var min
som turte å ta plass
sammen med din
vi var i flyt
lagde så mye sykt
så mye kult
så mye fint
med hver vår stemme
vandret vi videre
med hver vår måte
å være i livet
å skrive, å synge
å lete og finne
en form på det
vi ikke kan gripe
glemmer ikke kvelden
moren din ringte
jeg hørte henne snakke
fra brystet
fra dypest i hjertet
coco min
det sa du til meg
coco min
det sa jeg til deg
coco min
jeg savner smilet ditt
jeg savner latteren din
jeg kjenner stemmen din
for alltid en del av min
Om Aminas sang
Minneverket Aminas sang er laga til minne om Amina Sewali og publisert på Aminas bursdag 23. juni.
Kort tid etter at Sarah Camille Osmundsen takka ja til å lage eit lydverk til nettutgåva av Tidsskriftet Jaja, Makt, mål og mæle - munnleg forteljekunst før og no, døydde hennar nære venninne og kunstnarkollega Amina.
Sewali var musikar, artist, komponist, forfattar og skodespelar. Ho vert skildra som ein grensesprengande kunstnar, som vart lagt merke til frå ho var tenåring. Ho har medverka i ei rekkje scenekunstproduksjonar, og har stått på dei største scenene i landet. Boka hennar, «Hør´a dagbok!», vart nyleg lagt inn i Utdanningsdirektoratets rettleiande innhaldsliste til læreplan i norsk.
Sarah Camille seier om verket:
«Eg kjende på at denne songen og teksten måtte bli til, før eg kunne gå vidare med å skrive andre songar og forteljingar. Minneverket handlar om Amina, om vårt venskap og korleis vi saman fann vår stemme. Og så handlar det om sorga og korleis Amina held fram med å vere del av mi forteljing. Ho vil fortsetje å inspirere komande generasjonar til å tore å vere seg sjølv og ta plass med si unike røyst.»
Amina Sewali og Sarah Camille Osmundsen. | Foto: Privat
Makt, mål og mæle – munnleg forteljekunst før og no (1/2026)
Å fortelje er eit urmenneskeleg instinkt frå førskriftlege tider. Med eit oppsving i munnlege format, som lydforteljingar og podkastar med trufaste lyttarskarar, kan ein hevde at den munnlege forteljinga har fått ein renessanse. I denne digitale utgåva dykker vi ned i munnleg forteljing og forteljekunst før og no. Bidraga i utgåva blir publiserte frå januar 2026 til kring juni 2026. ISSN 3084-1747 (digital utg.) Utgåva er støtta av Fritt Ord.
Makt, mål og mæle – munnleg forteljekunst før og no
Sidan før skrifta har mennesket fortalt. I dag har den munnlege forteljinga fått ein renessanse, med lydforteljinga og podkastarar som fortel, underheld, preikar og påstår, skriv redaktør Tora Hope.
Forteljingar som røyndom og minnestruktur
Det sjølvsagte kjem først fram når det forsvinn eller endrar seg. For historikar Håvard Klyve Parr har kvardagsforteljingane byrja å skine på ein ny måte.
Fortellingen om framtidens superintelligens er forførende
Anne Sigrid Refsum fra Senter for digitale fortellinger ved UiB tar for seg fortellingene knyttet til kunstig intelligens.