Grenselandet

Et bilde står plassert langs en murvegg, omringet av blomster. Blikket til Alexej Navalnyj, den russiske opposisjonslederen og antikorrupsjonsaktivisten som døde i russisk fengsel i fjor, lyser ut i bakgata i Kirkenes. På en høyde like ved står en høyreist norsk-sovjetisk figur til minne om russerne og den røde armés innsats for å frigjøre Øst-Finnmark fra tyskerne under andre verdenskrig. Rundt gatehjørnet står et medieteam rett opp og ned, filmer seg selv og hverandre og dokumenterer de tomme gatene. Det de dokumenterer dirrer i selve lufta: nærværet til Russland.

Vi er så langt nord-øst som du kan komme, i NATOs randsone. Et område der dresskledde menn satte seg ned med linjal og blyant for 200 år siden og streket opp oss og dere. Her skjer alt, her skjer ingenting. Noen steinkast herfra ligger grensa til landet som snor seg hele veien rundt kloden og ikke stopper før øst er blitt vest igjen midt i Beringstredet, der to bitte små øyer, Diomedene, ligger i taus stirrekonkurranse. Der er i dag i morgen, for øya Big Diomede ligger nesten et døgn - 21 timer - foran øya Little Diomede. Det grunne havstykket mellom dem på tre kilometer deler verdener i to. Grensa har ikke engang ligget fast der. Øyene har lenge vært bebodd av inuitter, men de ble neppe spurt da hele Alaska ble solgt til USA fra Russland i 1867 for 7,2 millioner dollar.

To kvinner strener over gata med Bunnpris-poser i nevene og snakker lavmælt på russisk.

Fire sammenflettete kulturer hører til her, i et område som i løpet av de siste 400 årene har vært både samisk, finsk, norsk og russisk. For mange er skillet bare symbolsk, for det er mer enn naboskap det er snakk om. De har hus, er etablert her, jobber her og har familie her.

Mellom 500 og 600 russere bor her i Sør-Varanger. Bibliotekar Nina Strimp er en av dem. Hun står og venter på oss utenfor Sør-Varanger bibliotek, hilser, og det er som å hoppe på et tog i fart - hun trekker oss med opp heiser og trapper, til der livsverket hennes står.

Grenselandet Kirkenes

Fra bibliotekets vinduer ser vi sjakkbrikker på størrelse med førsteklassinger spredt ujevnt utover sort-og-hvitmalte ruter på brosteinen på torget, som venter på neste trekk – men ingen spillere er å se. På påler rett i nærheten står en fotoutstilling der bilder av gruvehistorie, sjøsamer, skoltesamer og lokalbefolkning i Kirkenes er spent opp i gatebildet permanent. Klatrestativet der en far og en sønn klyver rundt, er formet som en stor kongekrabbe – arten russiske forskere satte ut i Murmanskfjorden på 60-tallet for å etablere en ny fiskeressurs. Siden har den kravlet sidelengs mot vest og har kommet for å bli – også i den kirkenesiske identiteten.

Kirkenes stikker som en tunge ut i Varangerfjorden, som gaper åpent mot det arktiske storhavet. En naturlig havn for fiskere i det røffe Barentshavet. Men nede i havna glimrer mellom 60 og 70 russiske trålere med sitt fravær. Den russiske fiskeflåta lå i hopetall i Kirkenes inntil februar 2022. Det var nettopp de mange russiske fiskerne som kom over dørstokken og etterlyste russiske bøker og aviser på tidlig 90-tallet, som la grunnlaget for det som i dag er Norges største samling av russisk litteratur og informasjon. Mengden av forskere, forfattere og journalister som finner veien til Sør-Varanger øker kraftig.

Sytti nasjonaliteter

Strimp er født og oppvokst i Kursk-regionen på grensa mellom Ukraina og Russland, og har levd og åndet grenseforhold hele livet. Hun jobbet på Murmansk fylkesbibliotek i 15 år – og en rekke andre bibliotek i flere østblokkland før det – før hun kom hit.

Andpusten ser jeg meg rundt: Tre mennesker sitter bøyd over hver sin bok, i dypt fokus, omringet av talløse titler, kyrilliske og latinske bokstaver om hverandre, som byr på innsikt om språket, kulturen, forbindelsene, urfolket, og danner et unikt grunnlag for grenserelaterte temaer. Dette er ikke bare Norges største samling av russisk litteratur – men Europas mest omfattende samling.

– Arbeidet med grenseforhold er forbilledlig her. Også på grunn av barna. Her bor barn som har samiske, finske, russiske, norske foreldre og besteforeldre, de snakker mange språk fra de er små, og det binder oss sammen, sier den norsk-russiske bibliotekaren Strimp.

Hun satt i salen da Gorbatsjov talte i Murmansk i 1987, og etter at grensene ble åpnet etter Glasnost, kom en skoltesamisk mann fra Sør-Varanger til biblioteket i Murmansk for å lete etter informasjon om slekta si. Der fant han samtidig sin fremtidige familie - altså bibliotekar Nina. Hun giftet seg med kunstneren Øystein Strimp, og kom hit på tidlig 90-tall.

Siden har hun hatt en nøkkelrolle i biblioteksamarbeidet med både Murmansk og vennskapskommunen Petsjenga.

Men at «en sovjetisk bibliotekar skulle kunne få en pris i Norge», hadde hun ikke sett for seg. I 2021 fikk hun Bibliotekprisen for Nord-Norge. «Med stort fokus på fag, folk, litteratur og grenserelasjoner siden 90-tallet har hun bidratt til økt norsk-russisk bibliotekssamarbeid», het det da Strimp fikk prisen.

Hennes pri nummer én er oversatt barnelitteratur. I hyllene står fortellinger om troll og hulder på ukrainsk og russisk. Her er Pippi og Den lille larven aldrimett på kyrillisk.

– Vi har en befolkning på 10.000, men vi har 70 nasjonaliteter her - det er det samme som i London, sier Strimp.

Ifølge SSB bor det nå 250 ukrainere i Sør-Varanger. Ukrainske bøker er det enda vanskeligere å få tak i, men mange ukrainere leser og snakker russisk.

– Det er et integreringsspørsmål at folk leser det som forener dem, da går opplæring på norsk nærmest automatisk. Da er oversatt litteratur en prioritet, sier hun.

Flere tusen titler lyser mot oss –hvis man skulle lest én av dem, hvilken?

– Da ville jeg lest om skoltesamene på Kola-halvøya, sier Strimp, som jobber med å lage utstilling om temaet for å spre kunnskap om urkultur og tilhørighet.

Stirrekonkurranse

Turoperatørenes skilt står gatelangs og reklamerer med omvisning og ekskursjoner til grensa. Vi hopper inn Bjørn-Eirik Mikkolas drosje midt i Kirkenes sentrum for å besøke grensa. En elg, en flokk rein – du er jo i villmarka nå, sier Mikkola – en stengt vei, ei smal bru og en grusvei senere står vi der:

– Det er jo ikke så mye å se på, egentlig, sier drosjesjåfør Mikkola.

Hvert år kjører han hundrevis av turer akkurat hit, for å vise turister og medier grenseovergangen til Russland. Et av de få stedene i Europa der grensa til Russland er åpen, ligger bare et par kilometer unna Kirkenes sentrum.

Et enkelt utmarksgjerde - lavt nok til å skritte over – skiller et landskap som ser slående likt ut på begge sider. Slake bakker med lave bjørketrær som vokser i krumme vinkler i møte med nordavinden – som nærmest kommer fra alle kanter – så langt øyet kan se. Et steinkast unna står en rød påle og en gul påle. De står i en taus stirrekonkurranse med hverandre.

Oss/dem

– Naboforholdet til Russland er en del av identiteten vår, sier Birgit Wøhni Risan, som er født og oppvokst i Kirkenes. Hun hadde russisk på videregående og dro til Murmansk på klassetur. I Sør-Varanger har man lenge skilt mellom storpolitikk og enkeltindivider, forteller hun. For hvem er oss og hvem er dem?

– Hvem som helst i dette området kan være russisk og ha russisk slekt. Det er naboer og familie. Det gjør forholdet ekstra komplekst, forklarer hun, og det reiser mange spørsmål.

For eksempel: Kan man respektere det som har blitt gjort alle de år som har vært, og det forholdet man har hatt, men samtidig være kritisk til det Russland gjør i dag?

– Eller er man da med på å bygge opp og støtte dagens regime og deres propaganda? For det vil man jo ikke, sier Birgit.

Lagt på is

Wøhni Risan startet som biblioteksjef i Kirkenes i februar 2022. Under Barents Spetakel dette året, skulle biblioteket arrangere seminar og debatt om nettopp grenseforhold, men stadig flere av deltakerne meldte avbud. En merkelig stemning senket seg - en stemning som skulle vise seg å sitte i lenge.

– Jeg vet ikke om jeg forsto alvoret i det der og da. Men jo lengre tid det går, jo mer innser man at forholdet er endret for bestandig. Også det forholdet man har brukt mange år på å bygge opp, sier biblioteklederen.

Over natta ble et grenseoverskridende arbeid mellom Kirkenes og Murmansk (med flere), som har pågått i flere tiår, lagt på is. Og en arv Birigit skulle forvalte videre og utvikle, ble brutt tvert av.

– Jeg hadde ikke vært en del av samarbeidet, og fikk ikke oppleve det. Men mange har nok opplevd et kjempestort tap, forklarer Wøhni Risan.

Da Barentssamarbeidet ble signert i 1993 med de norske og russiske utenriksministrene Thorvald Stoltenberg og Andrej Kozyrev i spissen, var målet fred og stabilitet i nord.

Flere nye avtaler for utvekslinger på nærings- og kulturnivå ble tegnet ut. På dette tidspunktet hadde Sør-Varanger bibliotek allerede mange års erfaring og tette bånd med bibliotek på tvers av landegrensene. Høsten 2023 trakk Russland seg ut av samarbeidet.

– Det vi har sett, er at mengden forskere, forfattere og journalister som finner veien til oss har økt kraftig, fordi det er veldig vanskelig å få tak i bøker på russisk. Ikke bare nasjonalt, men i hele vesten, sier Wøhni Risan.

Før reiste ofte den russiske bibliotekaren over grensa og kjøpte bøker. Nå må bøkene bestilles fra Latvia, forteller hun.

Ukraina-krigen kom til Arktis da ukrainske droner i juli i år seilte inn og bombet flystasjonen Olenya 20 mil fra grensa. Samtidig (18. august 2025), et steinkast unna Birgit og Nina, er 14 av Norges ambassadører - fra NATO-delegasjonen til Europarådet, OSSE, Reykjavik, Moskva og Jakarta - på Kirkenes med tema «Nabo til Russland - et globalt perspektiv» hos Barentssekretariatet. For det ultralokale Kirkenes-perspektivet er samtidig også et perspektiv som angår langt flere. 9. september ble ti russiske droner observert i polsk luftrom. NATO sendte luftstøtte. Zelenskyj krevde koordinert respons fra Vesten. 

Onsdag denne uka, kort tid etter Zelensyjs møte med Donald Trump der han dro fra USA uten de etterlengtede Tomahawk-rakettene han håpet på, tok statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) imot den ukrainske statsministeren for et kort møte på Gardermoen. Støre opplyser til NRK at kontakten med Ukraina nå er tett og regelmessig. Han understreker også at Ukraina i stor grad produserer eget militærutstyr, men fortsatt trenger amerikanske våpen, noe europeiske land vil forsøke å bidra til. 

– Man skal ikke kunne endre grenser med makt, sier Støre til NRK.

– Det er vanskelig å forholde seg til dette, og man vet ikke hvor lenge krigen vil vare. Men det er viktig å innse at Russland er veldig nært oss. Det er jo snakk om den nærmeste naboen vår, det er jo bare noen kilometer unna. Det er nok lettere for resten av landet å stenge dem av - vi må forholde oss til Russland som nærmeste nabo og som en del av identiteten vår, sier Wøhni Risan.