Nord er nord og sør er sør og aldri skal de møtes. Men på taket av Europa, i det høye nord i grenselandet mellom Russland, Norge og Finland, ruller litteratur på hjul for å piple ut til småsamfunn og spredt bebyggelse og lime sammen kultur på tvers av grenser. Noen kaller det utkant. Andre kaller det sentrum. For dette er midten av Sápmi, midten av urkultur og midten av den skandinaviske halvøya som dingler fra Eurasias bekken, der folketettheten er omtrent som mandelen i grøtkasserollen, og for de nordlige folkeslagene er landegrensa bare en strek på arket. Her brytes og deles tradisjoner, og Bokbussen Tana/Nesseby: Deanu/Unjárgga Girjebusse tråkler mellom grensene som var de av luft.

Samtidig, lengst sør på kontinentet, i Spania, ruller en ettertrengt bokbuss rundt i Navarra-regionen, Nafarroa på baskisk. En kvinne, Asun Maestro, har gjort det til sitt livsverk å etablere en bokbuss-ordning der. Området blir ofte omtalt som en rural utkant av Spania. Men for andre er det midten. Sentrum for det baskiske området med tusenårig språktradisjon, midten av matfatet og vinrankene, midten av kulturen. Et område som heller ikke kjenner landegrenser. På den iberiske halvøya er det minoritetsspråket baskisk som spres. I nord er det finsk, nordsamisk og norsk. Bokbussen i nord tråkler seg gjennom tre språk, mellom landegrenser og fulle hyller.

Fra Varangerfjordens bunn

Vi ruller ut fra garasjen, og verden åpner seg mot en fjord i en umulig nyanse av turkis, omgitt av blankskurt berg og mose, som et overdrevent photoshoppet postkort fra toppen av kontinentet, bortimot så langt nord som det er mulig å komme. I et blått bygg på en høyde innerst i Varangerfjorden i Nesseby kommune driftes bokbussen med sin helt egen samling – en av de mest omfattende samiske samlingene som eksisterer på planeten – et organ separat fra folkebiblioteket. Kommunen huser 868 innbyggere. Tana har 2821 innbyggere, og sjelden kommer uttrykket spredt bebyggelse mer til kort. I Finnmark er 74 000 mennesker spredt over et område langt, langt større enn Danmark, større enn Estland, ganske nøyaktig på størrelse med Den dominikanske republikk, og faktisk større enn 108 av landene vi har streket opp på denne planeten.

I 1993 fantes 47 bokbusser i Norge. Siden da har det gått nedover. Der jeg vokste opp i havgapet i Nordland, hadde vi en bokbuss som rullet over bruer, krysset fjorder og nes, ut til alle fiskeværene og bygdene som en gang var veiløse. Gulliver het den. En interkommunal institusjon på hjul. Med en strek på et budsjett forsvant han i 2015. Han ble organdonor til folkebibliotekene, fremdeles står bøker på bibliotekene rundt omkring med klistremerket «Gulliver» oppe i hjørnet. En hilsen fra den tiden da boksamlinga kom på døra med et hei til dem som hadde lengre avstand mellom A og B enn nokon skulle tru.

I en bibliotektilværelse der sparegeistet er sugent på bøker når budsjettene må strammes inn fra øvre hold, har bokbussene ofte måttet årelate både ruter og samlinger – og noen ganger har hele bussen blødd ut. Med det tapet på sirkulasjon ut til distriktene det medfører.

Men støtte fra Sametinget og samarbeid mellom kommunene og over landegrensene har likevel gjort det mulig å drive bokbuss i Tana og Nesseby. I 2019 ga Sametinget støtte til åtte busser, flere av dem er nedlagt. Gjennom et EU-finansiert tiltak får Tana/Nesseby-bussen næring til å piple ut til grisgrendte strøk og befolkning over vidder, skoger og grenser.

Akkurat nå ruller vi fire mil for å nå én leser.

– Finland har fått EU-midler til grenseoverskridende prosjekter. Ellers hadde vi sikkert ikke hatt råd til å ha denne, sier buss-bibliotekar Paula Wallén, idet hun dytter solbrillene på plass på nesen og lager seg en kopp te med dashbordet som tesalong og Nordkalotten som utsikt. Hun rører i koppen og lener seg tilbake. Dampen stiger fra koppen og snirkler seg oppover. Bussjåfør Jan Hansen girer om og styrer oss strake veien opp en bakketopp, der umulig lange og slake linjer åpenbarer seg. Paula zoomer ut med blikket og sukker.

– Æ trives. Æ elsker denne jobben.

Polmak

Bussen puster ut med et «pscht» etter å ha forsert ei vidde, mange høydemeter, flerfoldige kilometer grusvei, en flokk rein og ei fantastisk smal bro som bussen nærmest måtte fødes ut av. To mil uten stopp, og nå stiller de seg med døra åpen og bare venter. Er vi på jakt eller boklevering?

– Er dere sikre på at det kommer noen?

– Hun kommer nok.

Bokbussen kjører igjen!

Girjebusse johttá fas!

Kirjastoauto kulkee taas!

Paula Wallén har annonsert oppstarten på Facebook på alle tre språk, men har folk fått det med seg? Det gjenstår å se. Jeg går ut av bussen for å snuse inn lukta av lyng og bjørk og det ubestemmelige streifet av høstsol som både varmer og biter. Ingenting annet enn et sus fra vinden og klukking fra en bekk høres før det knaser lett og raskt i grus.

Jo. Hun kom. Hun smetter raskt forbi, klyver om bord, hilser, leverer ei bok og slår av en lavmælt, men munter prat med Paula. Hun vil helst slippe foto og intervju, sier hun er sjenert og bare snakker finsk. Posen, som var full da hun kom, er tom når hun går ut av bussen, men hun snur seg og sier på svensk:

– Jeg kommer rett fra bærplukking, skjønner du, og rufser seg litt i luggen.

Kjært vann har mange navn

Så er det på tide å ta for seg Polmakvannet igjen. På finsk heter det Pulmankijärvi. På nordsamisk Buolbmátjávri. Kjært vann har mange navn.

Like før innsjøen blir Norge, krenger vi mot venstre og går klar av grensa. Hva er ei grense? For en innsjø? For ei vidde? For et barn? Den endrer alt og ingenting. Vi nøster opp veien langs innsjøen igjen og etterlater oss vaiende moltebær, meterhøye trær som vokser i U-svinger i høyden lik måten de mange elvene bukter seg nedover landskapet på, svingete omveier only. Akkurat som bokbussens ruter.

Det er tydeligvis formen livet tar når forholdene er harde: nye veier som går alt annet enn rett fram. Et par kvinner midt på vidda står i krapp vinkel med rumpa til værs og fyller ei bøtte med bær. De har parkert midt på veien, som om det sto om liv og de har sluppet alt de har i hendene. Bussen snor seg forbi, bokbuss-sjåfør Jan gnisser tenner og girer om.

Njuorggán skuvla

En stim fargerike treskulpturer av laks står på staker. På ytterveggen: bilder av lemen, rein, rev og rype i samme stil. Bussdøra går opp, og motoren tar til å knurre biskt før den roer seg helt ned igjen. Lyden av energiske barn, latter og hyl strømmer inn. Lyden kommer nærmere, bussen sirkles inn, men idet barna går gjennom døra er det som om de passerer en portal som demper rop og hyl. Hele skolen i Nuorgam/Njuorggán er inni bussen samtidig, nærmere bestemt 15 elever og fire lærere. Det står tre språk i hyllene, og tre språk snakkes i midtgangen. De vandrer frem og tilbake som tente lys og leter etter bøker om scootere, rein, hester og enhjørninger. Villmark og fantasi i skjønn forening. En av lærerne, Essi Maria, har funnet gull. Hun bærer på en stabel med bøker om duodji – samisk kunsthandverk. Hun spør meg om jeg snakker samisk eller finsk, og jeg svarer “norsk og engelsk”, og kjenner et uforklarlig stikk over spørsmålet. Kanskje fordi vi midt i Sápmi vokste opp med å lære engelsk og tysk, men ikke et ord samisk?

– Det går for det samme, sier hun.

– Så lenge vi forstår hverandre. Det er jo det som er poenget med språk?

Finland er blant landene i verden som bruker høyest andel BNP på skolen. Her er det mastergradskrav for å bli lærer, og yrket henger høyt. Finland har i flere år hatt på seg å være et av verdens beste utdanningssystemer, i henhold til den globale PISA-målingen. Det finske skoleverket er særlig berømt for leksefri skole og fokus på lek. Ro og orden er tydeligvis også en prioritet?

– Vi snakker mye om oppførsel og vaner i bussen.

Og ungene gleder seg i ukesvis til bussen skal komme.

– Vi har ikke bibliotek her, så den er kjempeviktig for oss.

Flyt i historien

Jan skanner veien og trafikkbildet. Noen ganger går den rett frem så langt øyet ser. Andre ganger må han stoppe for villdyr, absurde parkeringer og hull i veien.

Paula på sin side skanner utsikten etter nye utsnitt og nyanser – hun er en ivrig fotograf. Da jobben som bokbuss-bibliotekar ble lyst ut, etterspurte de først og fremst språkkompetanse. Paula Wallén var utdannet kokk, men høyst bokinteressert og hadde god kjennskap til både norsk, finsk og samisk. Kanskje hun skulle prøve? Nå er det å «rulle» er en av hovedoppgavene hennes som bibliotekar. Selve kjøringa er det beste. Bare sitte og se. Flyte gjennom landskapet.

Denne bussturen har raskt vist seg å også bli en reise i Paulas egen historie. Langs Polmakvannet går ruta hennes nomadiske forfedre vandret mellom sommer og vinter. Og idet vi passerer det aller, aller første huset i Finland etter å ha krysset grensa, peker hun og sier: Her vokste jeg opp, før vi ruller inn i en skolegård noen minutter senere og hun sier: Her gikk jeg på skole.

Hva er den lyden?

Bussen svarer på svinger og humper med et helt lite orkester. Noen ganger skyter helt nye lyder plutselig inn. Jeg spør:

– Hva er den lyden?

– Det er luft som går ut av belgan, sier Jan stoisk.

– Den har sine egne lyder. Dem skal være der.

Paula slipper hendene i fanget med et oooff, og sier:

– Ingenting er visst helt på plass ennå etter sommerferien.

Jan noterer seg bak øret hva som skal smøres, strammes, fylles på og byttes ut. Han har ansvar for alt vedlikehold, i tett samarbeid med bilverkstedet.

Han har snart jobbet i 26 år i denne bransjen, forteller han. Hvor mange ganger han har kjørt denne ruta, finnes nesten ikke tall på.

– Det blir litt slitasje, men det er mange mil igjen i bilkroppen fra 2008, sier Jan og klasker på rattet.

Det er noen mil igjen i Jan også. Egentlig har han vært pensjonist i fire år, men han fikk en så gunstig avtale om å sitte bak dette rattet litt til, at han bestemte seg for å holde det gående inntil videre.

Den finske ruta startet de med i 2020. Da kjørte de annenhver uke.

Nå tråkler de mellom landegrensene hver tredje uke. Og ikke bare hopper de mellom grenser, de svitsjer også mellom tidssoner. En time er lagt til. En time er trukket fra. Klokka er … ja, gudene vet. Jeg legger merke til at jo lenger inn i Finland vi kommer, desto mer trekker Jan seg tilbake når det kommer folk i bussen.

– Der kommer jeg nok litt til kort. Det er ho som er språkkompetansen, sier Jan.

En kvinne ved navn

Framme på dashbordet har små stabler med bøker ligget dandert siden i morges, med gule post-it-lapper på. Stabelen minker stadig, for stoppene følger som perler på ei snor.

– Brukerne bestiller gjerne boktitler på forhånd, om de har noe bestemt de vil lese, sier Paula.

– Og da går vi i depotet og plukker.

Rytmen er ujevn, for etter lange utpust følger plutselig en klynge med stopp, og stoppestedet trenger visst ikke være mer enn en busslomme. Ved et postkassestativ og en garasje med et skilt som reklamerer for utsalg av reinkjøtt, hopper en kvinne om bord.

– Tru om det blir frost i natt? spør Astri Njarga. Hun har bodd her i Polmak i 50 år.

Folket er i sankemodus nå. Moltene og blåbæra kaller. Det er liv på premissene til naturen – og rutetabellen til bokbussen.

– Jeg har ikke tid til å lese noe nå, fortsetter hun, men tar seg likevel en runde for å kikke i hyllene der en av de største og mest fyldige samlingene av samisk litteratur er representert. En tusenårig språklig og kulturell tradisjon som liksom ikke lar seg helt oversette.

Ikke før har vi startet opp igjen før vi svinger av. På rutetabellen står det “Stopp ved Pulmankijärvi om nødvendig”, jeg tror det er der vi er nå? Praten går muntert på en troika av språk.

– Vet du, de skjemmer oss egentlig bort. Det hender de legger ting i postkassa, og noen ganger kommer de til og med på døra med boka, sier en kvinne ved navn Marja Vuorisalo.

Det tegner seg raskt et bilde av at disse stoppene kanskje ikke bare handler om bøker. Også de mange bekjentskapene og relasjonene som oppstår henger høyt. For enkelte langs ruta er kanskje bokbuss-sjåføren det eneste mennesket de ser den dagen.

Idet vi ruller over grensa tilbake til Norge, spør Jan:

– Vet du hvem som er det lykkeligste folket i verden?

Han skjuler et skjevt smil under barten mens bussen humper, knirker og piper, og svarer selv:

– Finnene, ja.

Vi nærmer oss slutten av rutetabellen idet Karin Hjelløkken klyver om bord. Opprinnelig fra Dombås, men nå en av et par hundre innbyggere i Skiippagurra, handelsstedet som er endepunkt for elvetrafikken.

– Vi er glad for at dokk rullar igjen.

I dag er verden mild. Men om vinteren kan øktene være harde, særlig ruta over vidda i tosifrede minusgrader. Jeg kikker på rutetabellen: Det er ett stopp igjen.

Vi har fulgt Tanaelva i flere mil, med en liten avstikker for å fylle 180 liter diesel, før vi runder en bakketopp og rygger oss til rette ved Seida Montessoriskole.

Total tystnad. Skal det bli det ene stedet der ingen kom? Jan skal til å lukke døra når et menneske endelig smetter inn i bussen, hun leverer noen bøker og er borte like raskt som hun kom.

I dag har vi kjørt 25 mil til sammen, kommer Jan fram til når jeg spør.

Dette var bare oppvarminga. I morgen kjører de straka vegen 25 mil én vei til de indre finske skoger.

Vi ruller videre

Et godt tilbud avhenger av ildsjeler som brenner for at tjenesten skal nå frem dit hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu. Vi har vært med bokbussen så langt nord du kommer på kontinentet, med ansiktet mot Barentshavet. Nå ruller vi videre til Navarra/Nafarroa i Baskerland, helt sør i Europa.

Viva España: Meanwhile, helt sør på kontinentet

Vi har rullet med den aller nordligste bokbussen i Europa. Velkommen til sørenden av kontinentet, der bokbussen ruller rundt for å spre det baskiske minoritetsspråket og treffe brukere i distriktet av Navarra/Nafarroa.

Tekst og foto: Kristina R. Johnsen

Små bord rulles ut, store saccosekker og loungemøbler lempes ut og danderes på plassen utenfor kulturhuset i Estella/Lizarra. I det tørre og varme klimaet gjør bokbussen i Bibliobús Navarra ofte om alle stoppestedene langs sine sju ruter til en eneste stor, utendørs stue og lesesal.

En drøy time utenfor hovedstaden Pamplona/Iruña – kjent for sine okseløp – ligger Estella/Lizarra, en liten baskisk by full av middelalderhistorie og et jevnt síg av pilegrimsvandrere som kommer over fjellet. Selve framveksten av byen linkes til pilegrimsruta Camino de Santiago, og her er dype røtter i baskisk historie – et område og et folk som deles på midten av landegrensa mellom Spania og Frankrike. I byen har det spanske kulturdepartementet trommet sammen til en Rural Cultural Summit, en samling av kulturprosjekter fra Europa og verdens grisgrendte strøk.

Fra scenen har en kvinne akkurat fått trampeklapp og stående applaus for 40 år med iherdig jobb. Kvinnen er Asun Maestro. Og grunnen til at hun får stående applaus, er kultur på hjul.

Omveier

Maestro møter oss ute i det myke pop-up-biblioteket foran kulturhuset for å fortelle om den lange reisa med bokbussen, som er hennes livsverk. Hun begynte å studere historie, men falt pladask for biblioteket der hun satt i lange økter og leste. Hun var forut for sin tid, for der hun satt fikk hun for seg at dette måtte da kunne bli noe mer – en møteplass og et sted der folk deler kultur?

– For 40 år siden var biblioteket stillhet og fordypning, men jeg synes biblioteket skulle være noe mer. Biblioteket burde være et sted der folk og kultur kunne møtes, sier Maestro.

Det satte kursen: Siden 1984 har hun jobbet i Navarra offentlige biblioteksnettverk. Og i tillegg til et sydende bibliotek fullt av liv – blant annet har hun vært involvert i flere filmprosjekter – hadde hun et ønske: å få kulturen ut, ikke bare til dem som selv oppsøker biblioteket.

I 1990 begynte arbeidet med å starte en bokbuss. I halvannet år jobbet de fram systemer og samlinger. Men den politiske vinden snudde i regionen, midlene uteble og prosjektet ble lagt på is. Selv om alt var klart for å settes i drift, ble bøkene spredt til biblioteket – og bussen, den ble sendt til Peru.

Et slag for baugen for Maestro – men hun slapp aldri taket i drømmen. I 2015 ble hun direktør for bibliotektjenesten i regjeringen i den autonome regionen Navarra/Nafarroa, med sine 98 (!) biblioteker. (Spania består av 17 regioner med stor grad av selvstyring, journ. anm.) En stilling der hun kunne kjempe for å øremerke midler i regionens budsjett for å få bokbussen opp og gå. Etter nesten 30 år ble bussen realisert og rullet for første gang oppover fjellstier, over kløfter, raviner, sand og saftige jorder i området.

«Gateway til kultur»

Sammenlignet med Finnmark er Navarra en maurtue – her bor 680 000 mennesker på et område på størrelse med en femtedel av Finnmark. De har nå flere busser og sju ruter, når 4811 brukere langs 26 stoppesteder, fra fjellheimen Montejurra/Jurramendi til flere steder langs pilegrimsruta Camino de Santiago.

Javier Berrocal står og putter bøker på plass i den baskiske avdelingen av bussen. De har flere hundre baskiske titler om bord i dag, og enda fler på lager, forteller han.

Asun Maestro gnistrer når hun forteller om bokbussens depot som har 8000 titler, og som forvalter en sjelden baskisk samling. Språket er et sentralt element for baskere i både Spania og Frankrike. En grenseløs kultur og språk, i likhet med den bokbussen i Nesseby forvalter. De kaller henne “la reigna”, dronninga av biblioteket, og brukere i fjern og nær takker henne for de mange rutene, som når folk som ellers ikke ville hatt tilgang til samlingene og tilbudet.

Utenfor kulturhuset i Estella/Lizzarra knyter skyene seg som moltekart og truer med regn. Bibliotekets ansatte skynder seg å rydde inn de myke møblene som har gjort om gata til et pop-up-bibliotek, men Maestro blir stående og snakke med oss ute i regnet, uberørt av regnet som etter hvert minner mest om en høytrykksspyler.

Snart er hun pensjonist og kan se tilbake på et langt liv i bibliotekets og kulturens tjeneste.

– Da skal jeg endelig ta meg tid til å lese alle bøkene jeg skulle lest, sier hun med et bredt glis.

Både i nord og sør møter bokbussene sparekniver og er styrt av politiske vedtak og svingninger, avhengige av ildsjeler som kjemper for å bringe bøker til folket – uansett hvor de bor.