... Men grensa kan man ikke se under vann

Østersjøen er bare litt salt. Det renner dobbelt så mye vann ut som det renner inn med tidevannet. Fuktige Skandinavia og Baltikum, pisket av regn, sludd og snø, spyles ut i sjøen der Danmark står som en slags propp i flaskehalsen i vest, og St. Petersburg er flaskens bunn i øst. Dette er planetens største brakkvannshav. Et grunt randhav med en gjennomsnittsdybde på 53 meter. Men der det tidligere var en våt hovedåre mellom samfunn og miljøer, skiller det i dag land og kulturer.

Spenningen mellom øst og vest er på sitt høyeste på mange tiår. Allerede i 2016 erklærte Dmitrij Medvedev, lederen i sikkerhetsrådet i Russland, en ny kald krig med Vesten, og siden da har spenningene skrudd seg til nye nivåer. Vannspeilet Østersjøen dirrer mellom intense politiske motpoler.

Danmark, Estland, Finland, Tyskland, Latvia, Litauen, Polen, Russland, Sverige og de omkringliggende landene (deriblant oss) sto i tidligere tider nærmest samlet som i en ring rundt et dansegulv. Skandinavia er en halvøy plantet i øst. Vi dingler fra Østens bekken. I nord ligger vi, Vesten, kinn mot kinn mot dem, Østen, der grensa mellom oss skjærer gjennom Sør-Varanger som en taggete, sløv kniv. Hva betyr det for vår kulturelle hukommelse og litterære arv?

«Jeg vokste opp under den kalde krigen. Østersjøen var et hav som skilte. Østersjøen var et hav fly ble skutt ned over og et hav hvor ubåter gikk på grunn i skjærgården til et annet. Jeg kan ikke se den grense under vann», skriver Tor Eystein Øverås i boka Til: En litterær reise utgitt i 2005.

Vi ser ikke grensa i lufta heller. Men den er der, likevel, med absolutt kraft. Flyduren dirrer i lufta i skrivende stund, her lengst nord i Nordland. Drønnene fra flykroppene er blitt soundtracket til dagliglivet. Våren 2025 var NATO-sjef Mark Rutte på besøk på Evenes base for Forsvarets nye maritime patruljefly, P-8 Poseidon, og fremskutt base for kampflyene F-35, sammen med statsminister Jonas Gahr Støre. Da de skulle sette seg til bords for å spise, gikk alarmen. Kort tid etter gikk to av basens jagerfly til værs. Alarmen ble utløst på grunn av russiske fly som vaket langs norsk luftrom. Russiske fly byr Vesten - åsted Norge - opp til dans, og lufta blir dansegulv.

Øverås sin tese om et litterært og kulturelt fellesskap rundt Østersjøen dirrer i dag på en ny frekvens, kanskje enda mer aktuell enn den var da den ble utgitt for nøyaktig 20 år siden. For som New York Times’ kunstkritiker Jerry Saltz ofte repeterer: «En kunstner vet kanskje ikke alltid meningen kunsten kan få i det øyeblikket den lages».

I Til står Øverås i en bokhandel på Karl Johan. Året er 1999, og Øverås skal på tur til Riga for å besøke en venn. Han blar i en reiseguide som har fått tittelen Scandinavian & Baltic Europe. Den viser et kart over Skandinavia, Estland, Latvia og Litauen, men også St. Petersburg og Kaliningrad er lagt til. Han har sett det samme kartet utallige ganger før, stirret på det i tusen tørre geografi-timer på skolen, men konteksten her er en annen, og plutselig klikker noe på plass: Landskapet har landmasser, skoger, fjellkjeder, sletter og kyststripe som henger sammen. Hva med folkene og kulturen?

«…gjennom dette landskapet, med sine sammenhenger og forbindelser, går det grenser, grenser som deler landskapet opp, her en nasjon, der en nasjon: Hva betyr det for litteraturen som skrives i landskapet?» skriver Øverås.

Idéen om en felles litteratur, åndsliv, nærvær og tilværelse, gir oss muligheten til å åpne øst-vest-tenkningen vår som en boks surströmning fra Västerbotten og lufte den ut. Nasjonsgrenser går gjennom landskapet, grenser som dømmer innbyggere til historiske situasjoner så ulike at det er vanskelig å forstå.

For hvordan kan man forstå naboene når kulden stiger? Og hvor går grensa mellom oss og dem? Hvem er innafor og hvem er utafor? Hvordan plasserer vi oss i forhold til hverandre i aksen vest-øst? Og hvem har egentlig bestemt hva som er øst og hva som er vest på en rund klode? Kapsler grensene oss inn i kunstige skiller?

Sápmi, et land uten grenser på tvers av Norge, Sverige, Finland og Russland, har eksistert lenge før landegrensene. Der urfolket i nord bevegde seg fritt gjennom årstidene og fulgte reinens trekkmønster, ble de etter hvert møtt av stengsler og puttet i skuffer med forskjellige nasjoners flagg. Kulturelt, sosialt, åndelig, fysisk henger tundraen, sjøen og nordområdene sammen, i likhet med havene, handelen og folkene, lenge før vi oppfant atomvåpen, grensevakter og ubåter. For hva hvis man finner fram nomaden i seg?

Den britiske forfatteren Bruce Chatwin snekret på teorien om at mennesket er et grunnleggende nomadisk vesen, og at det er når mennesket slår rot at det oppstår problemer og konflikt. Det er i seg selv en grensesprengende tanke.

I Til gjør Øverås seg til nomade i åtte måneder. Han legger ut fra Bodø – byen som er i 15 minutters NATO-beredskap, 24 timer i døgnet, 365 dager i året, klar til å sende ut luftforsvarets jagerfly, 331 Skvadron, de alliertes spydspiss mot nord – og reiser Østersjøen rundt. Han nøster opp landegrensene som en ulltråd og lar landskapene og nasjonene renne over i hverandre, og ser underveis landene rundt hele Østersjøen som et oss. Han reiser rundt havet i kunsten og litteraturen. Han forlater Knut Hamsuns landskap, drar gjennom Sverige, Finland, Russland, Baltikum, Nord-Tyskland og Danmark, før han vender hjem til Bodø igjen og snører ruta sammen. Med et hyperalert sanseapparat skildrer han Gogols, Dostojevskijs og Anna Akhmatovas St. Petersburg, videre til Sergej Einsteins Riga og Immanuel Kants Königsberg.

Øverås besøker steder som ligger på samme breddegrad som han selv vokste opp, og forstår hvorfor Nikita Mikhailovs filmer Oblomov og Brent av solen treffer ham så: Lyset er det samme som det han vokste opp med. Annen kunst som gjorde inntrykk på ham viser seg også å ha utspilt seg på samme breddegrad. Det slår ham at i Ådalen 31, filmet i Norrland i Sverige, er livet det samme - bare litt lengre til høyre på globusen.

De store nordiske forfatterne og kunstnere satt på samme breddegrad som våre naboer i øst og lengtet, forelsket seg, grublet, levde. Kulturarven vår er felles, men adskilt, med perspektiver spredt på så forskjellige hyller at vi ikke når dem.

«…Og grensene har ikke engang ligget fast.»

Øverås beskriver at det sitrer i kroppen når han forstår at Kaliningrad er gamle Königsberg. At Gdansk er gamle Danzig. At grensen mellom øst og vest har vært nærmest flytende.

«Øst er øst og vest er vest, og aldri skal de møtes. Men på kartet ser jeg at øst møter vest… at grensen mellom øst og vest ikke har ligget fast.»

Som disse prikk-til-prikk-tegningene man fikk som barn: Hvis man holdt tunga rett i munnen og streket opp punktene med en blyant, framkalte du til slutt et større bilde. Hva hvis vi gjør som Øverås, og tegner opp et nytt bilde av øst og vest på tvers av våre vedtatte nasjonale, kulturelle sannheter? Lar en gråblyant umerkelig gli over grensa til Aleksandr Pusjkins Russland og lar det bli en del av samme virkelighet som Wergeland skildret på samme tid?

Tanken synes nærmest umulig med dagens isfronter. Hvordan kan man sette seg i de kulturelle skoene og åpne for en aggressor som bryter folkeretten og rokker internasjonal rett ved grunnvollene? Ifølge NATO har Russlands ulovlige angrepskrig mot Ukraina destabilisert Europa og undergravd den globale sikkerheten på en alvorlig måte, med desinformasjon som et av sine fremste våpen. Et av hovedmomentene fra russisk side er påstanden om at NATO spiser seg inn mot øst ved å forsøke å rekruttere nye medlemsland på dørstokken til Russland. NATO understreker på sin side – bokstavelig talt, de har en egen seksjon på nettsiden dedikert til avlivning av russiske påstander – at de “holder døra åpen for enhver europeisk stat som er i stand til å fremme prinsippene i grunnleggelsestraktaten og bidra til sikkerheten i det nordatlantiske området.”

«Bussen ruller over grensa til Russland. Jeg kjenner ingenting», skriver Øverås.

Så merkelig en landegrense er. Står du midt i den, så er den ingenting. Likevel er den der med absolutt kraft. Hit, men ikke lenger.

Da russiske styrker rullet over grensene til Ukraina i 2022, resiterte den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov linjer fra den russiske nasjonalpoeten Aleksandr Pusjkin

Til Russlands baktalere i en offisiell video. Samtidig møtte russiske demonstranter opp på Pusjkin-plassen i Moskva med plakater der det sto «Tilgi oss, brødre!» – og mange av dem ble arrestert.

Krigen i Ukraina er den militære manifestasjonen av en språklig og kulturell kamp som har pågått siden 1800-tallet, der poesien og diktningen ligger dypt i selve kjernen. Forholdet mellom landene er formulert av landenes største diktere. Verker av Aleksandr Pusjkin på russisk side, og Taras Sjevtsjenko på ukrainsk side, symboliserer 150 år etter at de ble skrevet fortsatt det sammensatte bildet på forholdet mellom landene. Pusjkin, som mange ukrainere ser på som symbol på russisk imperialisme skriver i Til baktalerne om to land som er brødre, og om et Russland som elsker Ukraina. I Katerina skriver ukrainske Sjevtsjenko om en ukrainsk jente som blir forført, men trekker seg unna «den bedragerske kjærligheten for å bevare seg selv». Dette er fortsatt de motstridende visjonene om nasjonal samhørighet over 150 år senere.

Pusjkin har vært hovedskytsen i Putins begrunnelse for å ta tilbake området som tidligere hørte til det russiske imperiet. Da russiske styrker okkuperte Kherson, ble det satt opp plakater med Pusjkin i en propagandakampanje som proklamerte at Russland «var her for alltid». Sjevtsjenko er en ukrainsk nasjonalhelt, og bøkene hans har inspirert mange generasjoner av ukrainere til å kjempe om frihet fra Russland og være stolt av sin egen historie.

Ukrainsk litteratur sto øverst på agendaen da Russland invaderte Ukraina: De første målene Russland siktet seg inn på, var Ukrainas litterære arkiver og historiske minner, som ble rammet med nesten kirurgisk presisjon: Aller først tok de russiske styrkene statsarkivene i Tsjernihiv, arkivene i Butsja og Ivankiv. Bibliotekene i Mariupol, Volnovakha, Sievierodonetsk, Hostomel, Irpin og Borodianka sto dernest for tur.

Over 600 ukrainske biblioteker er blitt bombet, mange har mistet sine samlinger fullstendig. Lederen i det ukrainske statsarkivet, Anatolii Khomorov, kaller krigen «et slags kulturelt folkemord».

Krigføringen mot Ukraina, og rokkingen ved verdensordenen, er en krig der litteraturen ligger i bunnen. Eierskap til litteraturen og kulturarven vipper som en dumphuske mellom øst og vest. En kamp om narrativ. En kamp om kulturarv. En krig om definisjonsmakt over hvem som er oss og dem. En grenseløs, verdensomspennende krig om grenser, og dypt i kjernen av konflikten brukes eierskap og tilhørighet til litteraturen som brekkstang.

På grensa mellom Norge og Russland i Sør-Varanger kan man stirre over til den andre siden. Den slake bakken i landskapet spises ikke av av grensa, men fortsetter, videre under russisk flagg. Lyngen er den samme, fjellgrunnen er den samme, men de er i øst, du er i vest. I grenseelva Jakobselva sildrer vannet uten å vite om det er russisk eller norsk. Lyset i Murmansk treffer øyet på samme måte som i Bodø.

I siste kapittelet av Til sitter Øverås på Bornholm, et lite smørøye midt i Østersjøen. Øya tilhører Danmark, men lå øst for det Sovjetunionen anså som deres område. Øya ble okkupert av tyskerne under andre verdenskrig, og frigjort av sovjetiske styrker. Sovjet forlot øya og overlot den til danskene med en avtale om at Danmark ikke skulle tillate fremmede styrker og allierte øvelser.

«Om Königsbergs store sønn Immanuel Kant forandret menneskenes måte å tenke på, grensene for hva som tenkes kan, så maktet han ikke med det lille skriftet Til den evige fred å forandre statenes måte å forholde seg til hverandre på», skriver Øverås.

Lyset forandret seg ikke langs disse grensene, regnet falt på begge sider, lyset kom fra øst om morgenen, forsvant i vest om kvelden. Sør og nord gjorde en forskjell mer enn øst og vest.

«Østersjøverden. Et naturlig hele som noen har delt.»

Filmskaper Werner Herzog spør i sine memoarer Every Man for Himself and God Against All «Why not dare to find forms that have never existed?»

Herzog er opptatt menneskene som befolker fotnotene, at alt er prosess, og at ingenting er feilfritt. Kanskje aller minst en grense?