Det er mye som fungerer fint

Det er juni. Juni legger seg i brystet som en fettkule. Jeg tar bussen fra jobb, men det er så mange mennesker på, de står så nært, albuer og armhuler mot fjeset. Noen har viklet nakkehåret inn i halsmykket. Noen har spist løk til lunsj. Jeg tvinger meg frem til utgangen, går av tre stopp før mitt. En mager bris treffer meg på halsen. 

Jeg blir gående bak en kvinne. Hun har tykt, salt hår, badedrakt under skjørtet, ballerinaskoene subber langs asfalten. Havfrue. Jeg ser for meg at jeg blir med henne. Vi går sakte bortover gatene, til fjorden. Hopper i sjøen, plasker med halen. Over tjue  grader i vannet, ingen maneter. Vi ligger i vannoverflaten som redningsbøyer. Så bestiller vi sushi og spiser på bryggen, dypper rå, rød fisk i saus. Ler med hvite tenner og tykke øyenbryn og passe mengde kjøtt på kroppen. Og etterpå drar vi ut, sitter på en bar og drikker vodkashots og danser, fortsatt med fuktig badetøy under klærne. Hun kaster på håret og forsvinner bak et hjørne. Jeg fortsetter å gå. Jeg har sol i øret og bakhodet. Jeg ser mennene jeg passerer rett i ansiktet. Ser de tilbake, synes de jeg er  pen. Ser de bort, synes de jeg er stygg.

Adam blir med inn i bygården. Opp trappene, inn i leiligheten der jeg varmer opp wok fra i går. Kyllinglukten legger seg demonstrativt i kjøkkenet. Jeg åpner vinduet og lufter mikrobølgeovnen og han blir værende. Han blir værende mens jeg tygger kokte  kyllingbiter. Jeg ser for meg at han er min pasient. Jeg sjekker ham for alle sykdommer. Han er frisk. Føler seg ikke bra likevel. Vi snakker om uroen i magen. Graver ut årsaken som arkeologer med ørsmå børster, angst, tomhet, den har ligget der i årevis. Vi  snakker om familien hans, moren, faren, om kjærester. At han kanskje savner en.

Pappa ringer. Han skal bare fortelle at han og Kjersti er i Portugal. Det er varmt, sier han, men levelig ved kysten. Han spør om jeg har ferie. Snart, sier jeg. Han vil at vi skal ses når de kommer hjem og jeg sier ok. Etter middag jogger jeg runden min i  Frognerparken, fem komma fem kilometer, dusjer og ser på HBO. Hver søndag vasker jeg leiligheten og skifter sengetøy. Hver tredje måned vasker jeg stekeovn og kjøleskap. Det er mye som fungerer fint.

Jeg legger meg og åpner nattbordsskuffen og ser om mammas gule eske ligger der. Det gjør den. Soverommet er stille, jeg kan høre hjertet mitt tikke. I tankene knar jeg det som en bolledeig til det roer seg. Før jeg sovner, trekker jeg øyemasken over  hodet og tenker: Jeg har ikke drept noen i dag.