Jeg vokser opp som måke. Vi er snille mot hverandre. Skriker når vi finner mat. Fiskehoder, rekeskall, bløt kjeks gjenglemt i strandkanten, saltet av havet. Jeg vokser opp og får hvit fjærdrakt, lange vinger til å strekke ut i luften. Jeg trekker luften ned i lungene og flakser med vingene, føttene løfter seg fra svaberget.
*
Jeg vokser opp som rotte og har gode dager. Livet handler om å ta vare på de gode dagene for man vet ikke hvor mange man får. Et godt liv er et aktivt liv når man er rotte. Jeg går på fest og har en stor omgangskrets, men få nære venner.
*
Jeg vokser opp som brennmanet og strekker ut trådene på en selvbevisst måte. Jeg har lyst til å brenne noen, men samtidig ikke. Konsekvensene er vanskelige å tenke på.
*
Jeg vokser opp som veggedyr som betyr at jeg vokser opp som egg. Egget klekkes og jeg begynner å ta til meg næring. Jeg suger blod om nettene og sover om dagen. Det er ikke alltid jeg oppnår REM-søvn. Iblant ligger jeg bare og slapper av og noterer ned tanker på mobilen.
I residens
I denne spalta inviterer vi skribentar som har vore i residens hos Jakob Sande - senter for forteljekunst, til å dele frå påbegynt arbeid.
Denne skjønnlitterære teksten er skriven av Anna Albrigtsen, som var i residens i januar 2025.
Kven trur du at du er? (2/2024)
Tredje utgåve av Tidsskriftet Jaja har tema «Kven trur du at du er?». Utgåva handlar om dei forteljingane vi omgir oss med, medvite og umedvite, som enkeltpersonar og samfunn. Vi menneske fortel heile tida, i indre dialog, i draume, i samtalar, på mobilen, i klasserommet, på Dagsnytt 18, i forskingsrapportar, romanar, noveller, dikt og rundt bålpanna. Ved å fortelje skapar vi meining av livserfaringane våre. Samstundes set vi både i scene og avslører noko om kven vi trur vi er, som individ og fellesskap. Bidraga til utgåva blir publiserte frå november 24 til april 25.
ISSN 3084-1747 (digital utg.).
Livet på bygda er som abstrakt samtidsdans
Om gatene på Manhattan er scene for spontan fortausballett, er bygdelivet på Vestlandet ein samtidsdans der den utrente publikummar undrar for seg sjølv: «Har det begynt no?»
Mennesket i sin kvardagslege glans
I «Sex» lar Dag Johan Haugerud skodespelarane bere manuset, utan å gjere så mykje anna enn å prate saman. Det vekkjer spørsmålet: I kor stor grad handlar god film om å utnytte mediet sine moglegheiter?
