Kan ChatGPT også være noen?

I mars 2023 var jeg på Island for å delta på Reykjavik International Literary Festival. Deltakerne kom fra hele verden. De hadde skrevet i alle mulige sjangere, fra høylitterære romaner til krim og romantikk. En ting hadde de imidlertid til felles, enten de innrømmet det umiddelbart eller først etter et par glass med billig vin: Alle hadde forsøkt å få ChatGPT til å skrive den neste boken sin for seg.

Vel, to ting: De hadde også, i hvert fall alle jeg snakket med, konkludert med en blanding av skuffelse og lettelse for at de fortsatt måtte gjøre jobben selv. Roland Barthes annonserte for lenge siden «forfatterens død», litt senere forklarte Michel Foucault «forfatterfunksjonen» som et diskursivt produkt av teksten og dens lesninger, ikke et menneske som sådan.

Det er frustrerende. Vi har denne fantastiske teknologien. Det burde være fullt mulig å finne opp en forfatter – la oss kalle ham Are Jung, for anagrammets skyld – og la ham skrive bestselgende krimbøker med ett tastetrykk. Hvorfor fungerer det ikke?

Tja, la oss se …

You:

Jeg heter Are Jung og er en bestselgende krimforfatter. Men nå står jeg litt fast i arbeidet med min neste bok. Kan du hjelpe meg?

ChatGPT:

Hei Are! Det høres spennende ut med ny bok på gang. Jeg vil gjerne hjelpe deg med å komme videre. Hva slags hjelp trenger du? Trenger du ideer til plottet, karakterutvikling, eller kanskje noe helt annet?

You:

Egentlig trenger jeg hjelp med alt sammen. Med en hovedperson, et plot, med karakterutviklingen og med en tilfredsstillende konklusjon. Jeg kommer fra Norge, så vi kan godt si at sjangeren er "nordic noir".

ChatGPT:

Nordic Noir har en særegen stemning, med sine mørke temaer og komplekse karakterer, ofte satt mot dystre, skandinaviske bakgrunner.

You:

Det er helt supert. Kan du skrive et utkast til det første avsnittet? Jeg lover at jeg skal skrive hele romanen selv, men det hadde vært til stor hjelp med en begynnelse, bare for å komme i gang.

ChatGPT:

Selvfølgelig, Are! Her er et utkast til det første avsnittet som kan hjelpe deg i gang:

Vinteren hadde aldri sluppet taket i Oslo som den gjorde det året. Snøen, som vanligvis ville ha smeltet til gjørme i byens gater, lå fortsatt tykk og urørt, og gjorde at hovedstaden føltes som en by tapt i tid. Det var under denne uvanlige kulden at Emil Halvorsen, med sine slitne øyne og en kropp tynget av for mange netter uten søvn, fant seg selv stående ved kanten av Holmenkollbakken. Foran ham, halvt begravd i den nyfaltne snøen, lå kroppen av en ung kvinne. Klærne hennes, en merkelig blanding av gammelt og nytt, flagret svakt i den bitende vinterbrisen. Ved siden av henne, nesten som et vagt løfte om et mysterium fra fortiden, lå en antikk sølvmynt, glitrende under det bleke morgenlyset. Dette var ikke starten Emil hadde ønsket på sin dag, men som oftest i hans linje av arbeid, valgte tragediene ham, ikke omvendt.

Håper dette setter den rette tonen for arbeidet ditt!

Å, det er så nære ved! ChatGPT er så hjelpsom og vennlig. Og den vet hva som hører med i en krimbok – et offer, en etterforsker, en morder, og så videre. Dette med en forsvunnen vikingskatt høres kanskje litt mer ut som noe som hører hjemme i en ungdomsbok, men det kan vi la passere – young adult, som det heter på engelsk, selger jo også bra. I hvert fall mye bedre enn eksperimentelle novellesamlinger (er jeg blitt fortalt). Og «snøen på toppen av Holmenkollbakken» - er det i en dyp snøhaug på selve toppen av skihoppet at liket blir funnet?

Djevelen bor, som kjent, i detaljene. I førsteavsnittet som ChatGPT var så hyggelig å skrive for oss, står jo vitterlig Emil Halvorsen (etterforsker eller konditor, forresten?), nei, vent, han fant seg selv stående ved kanten av Holmenkollbakken. Jeg ser det ikke helt for meg, må jeg innrømme.

Den nyfaltne snøen?

Den bitende vinterbrisen?

Jo nærmere vi ser på skissen og førsteavsnittet, jo underligere blir de. Og når denne «verdenen av hemmelige ritualer» og den «avsidesliggende fjellbygden» skal skrives frem, gjøres virkelig, da er det ingen grunn til å tro at ChatGPT blir mindre upresis eller forvirrende. Det er i hvert fall min erfaring, all den tid jeg forsøkte.

Og jeg forsøkte. Med flere ulike spørsmål og innganger, med flere sjangere og angrepsvinkler. Men det samme gikk igjen – den samme flatheten, den samme vagheten, den samme tomheten. Ettersom jeg ble kjent med GPT-stemmen (og det er definitivt en stemme der, eller flere, men med en slags felles tonalitet, en kvasi-naiv, hjelpsom skravlesynging) ble jeg stadig mer sikker på at den var tvers igjennom ulitterær.

Det tok imidlertid en stund før jeg fikk satt ord på nøyaktig hva det var som plaget meg. Det var fraværet av det som i filosofien heter intensjonalitet. En orientering mot verden, eller, med en litt mer drastisk omskrivning: en vilje.

Den samtidige filosofen som i størst grad er forbundet med begrepet intensjonalitet, er nok John Searle. Jeg leste Searle første gang da jeg studerte lingvistikk. Innen det feltet har Searles tenkning rundt språkhandlinger hatt stor betydning.

Språk er ikke bare et middel til å overføre informasjon; det er først og fremst et middel som lar mennesker gjøre noe – med verden og med hverandre. Vi stiller spørsmål, vi uttrykker følelser, vi kommer med oppfordringer, henstillinger og trusler. En prest eller en dommer erklærer to mennesker for rette ektefolk å være – og så er verden en annen, fordi vi ønsker at den skal være det. Fordi vi bruker ord til å utøve en form for magi.

De store språkmodellene har ikke den egenviljen vi mennesker har. De kan brukes til å utføre språkhandlinger, men de kan ikke gjøre det selv. Dermed kan de heller ikke fylle forfatterfunksjonen, for det å skrive en bok er en kommunikativ handling. Eller, som poeten Jean Paul formulerte det: Bøker er tykke brev til venner.

Jeg ergret meg en del over at ChatGPT ikke kunne skrive bestselgeren min. Men etter å ha tilbrakt en god stund i dialog med dette underlige viljeløse vesenet, ble jeg likevel slått av en tanke.

Hva om dette ikke er en forfatter, men en karakter? En litterær skikkelse? Med et velflytende, men litt feilkalibrert språk, et tomt blikk, et noe som ligner et menneske, men får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg?

Og så kom jeg på en annen tekst jeg hadde lest av John Searle, om tankeeksperimentet Det kinesiske rommet. Om en språkmaskin som kommuniserer tilsynelatende feilfritt, men der det ikke finnes noen bevissthet på innsiden, og det fundamentalt uhyggelige i et slikt premiss.

Kanskje dette kunne vært noe for en roman, og mon tro om ikke Det kinesiske rommet kunne vært en filosofisk thriller, befolket av nettopp slike fremmede, menneskelignende vesener som uthuler selve livet …

Men i så fall ville jeg bli nødt til å skrive den selv.