Young thing alone

Morgenen er kjølig dråpeluft. Det er mørkt i gatene, og menneskene beveger seg inn og ut av dører med bøyd hode og luene på. Grønnsakshandleren må ha to unggutter til å tømme vogna, gresskarene er store og våte.

De mindre buntene med rødbeter og neper hekter de over armene, gjør seg selv til bærestativ.

Mary vinker til dem, men de svarer henne ikke. Hvor mye eldre enn henne er de? Et par år? De må ha gått for presten, siden de jobber, men mye eldre enn fjorten er de nok ikke.

Mary trekker sjalet opp i nakken.

Det er lys i de fleste butikkene i sentrum, bjellene klinger når dørene åpnes, hver med sin egen spesifikke klang.

På den lille plassen ved Rommene står et kor og synger julesalmer. De har hvert sitt sanghefte foran seg, munnene åpner og lukker seg synkront.

Bak vinduene i Rommene står noen herrer og damer og ser på salmesyngerne. De har åpnet et av vinduene på gløtt.

Mary bøyer hodet når hun går forbi koret.

Vinden som kommer fra havet er skarp, Mary stopper opp og finner fram et tørkle fra kurven. Hun knyter det rundt halsen, trekker bonneten lenger ned i pannen og beveger seg østover.

Det begynner å lysne nå, men dagen får liksom ikke ordentlig tak. Skyene ligger tunge over oss, grå, med bare ett lyst punkt, langt ute i havet.

Nå begynner det å snø. Små, våte filler, som legger seg som slaps mellom steinene og på Marys hattebrem. Hun stopper og bøyer seg frem så det raser.

Slapset går over i regn, langstrakte dråpegardiner som blåses inn fra havet, de er synlige mot den lysnende himmelen. Mary drar en hånd over ansiktet sitt og rister den, liksom kaster vannet vekk. Men det letter nå. Striregn blir til yr som blir til tåke, og så, se nå! Bryter solen gjennom.

En måke flyr over oss og skriker sine måkeskrik. Den ligger på vinden, som fortsatt er kald, men kjenn, solen varmer.

Mary stopper, vender ansiktet oppover. Hun står stille en stund. På toppen av klippene begynner trærne å knoppe seg.

Gresset blir grønt. Småfugler svipper inn og ut mellom trærne med kvist og mark i nebbene. Fra redene høres spinkle pip.

Nede på stranden holder Mary øynene festet på bakken mens hun tar av seg tørkleet og legger det ned i kurven igjen. Hun bøyer seg, plukker opp en liten amonitt. Den går også ned i kurven.

Det damper fra bakken rundt henne, solen står høyt nå. Hun tar av seg sjalet og bretter ermene opp, lar bonneten henge bak på ryggen som en cowboyhatt. Varmen får henne til å gå langsommere, eller er det letingen som påvirker tempoet?

Hun stopper hyppig, kurven må være tung.

Det lukter tørr tang fra steinene i fjæra, vinden er varm og utrettelig. Måkene er døsige, de ligger på luften og skriker nesten ikke engang. Mary tørker svette fra overleppen.

Nå setter hun seg på en stein og ser utover, solen står lavt og får havet til å se helt metallisk ut, hver lille krusning forgylt.

Hun sitter med brede bein og hviler albuene på knærne.

Hun drikker vann.

De mørkegrønne bladene på trærne blir lysere. Nå gulnes de. Skyer samler seg på horisonten, og vinden blir kjølig.

Den feier med seg bladene, de er brune, tar dem med seg dit den skal.

Mary må bytte hyppig på kurvarm, hun har funnet en del? Hun må være svett, hun finner fram tørkleet fra kurven igjen. Børster det fritt for steinbiter og skitt, og knyter det rundt halsen. Hun tar på seg bonneten.

Ryggen hennes krummer seg når vinden blir kaldere og sterkere. Hun står med ryggen til når hun undersøker et potensielt fossil, skjørtet blåser inn og mellom bena, bakfra ser det ut som en bukse.

De bare trærne er krøkete av vind, hun ligner dem, går sammenbøyd langs klippene. Mørke skyer klumper seg sammen på horisonten, det oppstår plutselige lys.

May stopper opp og ser ut. Hun teller. Ser tilbake mot byen, den ligger skjult bak utstikkeren der borte.

Tordenskrall.

Mary ser mot byen, mot horisonten igjen. Hun myser, skifter kurvbærehånd. Hun rister på hodet, snur seg, og går videre. Vinden snur. Stormen kommer ikke hit, den går parallelt med henne, langt der ute. Men hun slipper ikke regnet.

Hun kikker opp mot klippene, holder seg noen meter unna veggen. Regnet lager små bekker i klippesidene, når de renner over et utspring oppstår en liten foss av gjørmevann.

Det pøser. Hun må være gjennomvåt. Og det blir kaldere.

Nå høres et brak fra klippen, et større parti løsner, raser ut og kræsjer på stranden noen meter foran Mary.

Hun stirrer på den nå plutselig eksponerte delen av klippen. Er hun redd?

Jeg vet ikke. Hun fortsetter å gå.

Et stykke lenger borte er en pinne stilt opp inntil klippeveggens fot. Her stopper hun og setter fra seg kurven. Hun tar ut en liten hakke og hekter den i en hempe på beltet sitt.

Føttene vet akkurat hvor de skal stå, hendene akkurat hvor de skal gripe. Mary stopper halvveis oppe i veggen.

De har fjernet så mye stein i løpet av det siste året.

Hun fjerner litt til. I dag finner hun kroppen.