Gode liv krev meir enn arbeid. Men under forhaustinga er det nesten berre traktortrøbbel som kan stogge arbeidet.

Gode liv krev meir enn arbeid. Men under forhaustinga er det nesten berre traktortrøbbel som kan stogge arbeidet. | Ingvar Vignes

Livsløgna i Perspektiv-meldinga

Er me ramma av stockholmsyndromet?

Av Dorrit Vignes
Lærar og organisasjonspedagog, med leiing og ytringsklima som spesialfelt. Bur på Finnøy i Rogaland.


Publisert 22.01.2025
Sist oppdatert 22.01.2025

Kvart fjerde år legg Finansdepartementet fram Perspektivmeldinga. Som ein liten blome i ei grøn eng, skil éi bestemt setning seg ut. Smetta inn mellom at formålet med meldinga er å presentera løysningar på framtidsutfordringar og formaningar om å ta kloke val, seier den blygt:

«På samme måte som at man skal overlate gården i bedre stand enn da man overtok den, bør vi også ta vare på og utvikle samfunnet til beste for kommende generasjoner.»

Deretter forsvinn den innleiande gardsmetaforen for berekraftig drift i formaningar om å jobba meir og føda fleire barn. Dette må til for å auka skatteinntektene som skal dekka for tap av oljepengar og finansiera eldrebølga som klorar på døra. Samfunnsgeograf Hege Hellvik peikar i boka Jobb mindre - lev mer på korleis formaningane er ugunstige for samfunnet vårt. Auka skatteinntekter fører til større privat forbruk – som er det siste jordkloden treng. Formaningane demonstrerer også det Leif Bull i Dagens Næringsliv kallar ei fullstendig normalisert fortolking av menneskeliv gjennom eit prisme av nytteverdi for samfunnet.

Folk og natur som kapital

Delkapittel 3.1 i Perspektivmeldinga gjer greie for rikdommen i landet vårt. Verdien på naturen blir sett ut frå inntekter frå hav, vind og olje. Menneske vert reduserte til humankapital. Verdien vår vert rekna ut frå skattebidraga våre minus statlege utgifter til utdanning.

Å skriva oss menneske inn i ein slik økonomisk kost-nytte-diskurs er vanleg. Professor i pedagogikk Arne Nikolaisen Jordet har gjort ein grundig gjennomgang av det problematiske ved å redusera menneske til brikker som skal produsera i eit større system. I boka Anerkjennelse i skolen dreg han linjer mellom dette menneskesynet og utfordringa med at ein av fire elevar ikkje har fullført vidargåande skule etter fem år. Mange av desse slit med å få seg jobb etterpå, og endar opp i Nav-systemet.

Fagforeiningsleiaren Stein Stugu kritiserer menneskesynet frå ein annan fagleg ståstad. I boka Du har sparken! gjer han greie for korleis fenomenet Human Resource Management – altså styring av menneskelege ressursar – har redusert arbeidstakarane sitt rom for medverknad.

I forskinga mi på leiing og ytringsklima peikar eg på korleis folk utan leiartittel altfor ofte vert reduserte til brikker som treng motivasjon for å nå måla til organisasjonen. Me blir menneskekjøtt, musklar og hjerne som skal være kreative innanfor rammene til organisasjonen og der graden av fri diskusjon er avgrensa av sjølvbiletet til leiinga. I artikkelen, som stod på trykk i MAGMA 2/23, argumenterer eg for at leiing heller er samarbeid for det gode i verda, enn éin person som styrer sine følgjarar. Denne normative føringa er viktig for å motverka at økonomisk gevinst får dominera og skugga over omsynet til folk, natur og samfunn.

Det einsidige fokuset på vekst, lønnsemd og administrering av menneskelege ressursar i Perspektivmeldinga, viser korleis viktige aspekt forsvinn når berre det som kan målast i pengar har verdi. Professor i leiing, Tom Karp, kallar fenomenet lederisme og meiner det har infisert norsk arbeidsliv.

Sjølvforsterkande og undertrykkjande forståing av leiing

Med lederisme flyttast makta frå fagfolk som lærarar, sjukepleiarar og legar, til ein styrande leiarklasse utan lojalitet til andre enn seg sjølv og sine overordna. Karp meiner denne maktforskyvinga trugar både verdiskaping og tilsette sine moglegheiter til å påverka. Folka i organisasjonen blir beint fram umyndiggjorde. Eg meiner også det er teikn som tyder på at lederismen er sjølvforsterkande. Ytringsfridomskommisjonen sin rapport viser nemleg at mange meiner ytringsrommet for arbeidstakarar både er og bør vera lite.

Desse funna får meg til å lura på om norske arbeidstakarar er ramma av stockholmsyndromet, dette fenomenet der vi utviklar sympati for dei som utøver negativ kontroll over oss. Frigjeringspedagogen Paulo Freire meinar denne menneskelege sårbarheita for å la oss undertrykkje blant anna heng saman med det behagelege ved å sleppe ansvar. Me kan først bli frie, når me innser at me er vertskap for undertrykkjaren, hevdar han.

Eg er ikkje profet for grenselause organisasjonar, frie for hierarki. Eit avvisande styrevedtak er ikkje einstydande med at systemet er undertrykkjande. Når det er sagt, legg organisasjonar litt for ofte lokk på viktige samtalar, anten ved å motarbeida kritiske stemmer eller ved å utelukkande gje føremoner til dei som går i takt med sjefane.

Nettopp denne ugunstige dynamikken er grunnen til at norske arbeidsgjevarar frå 2020 har vore pålagde å leggja til rette for eit godt ytringsklima på arbeidsplassen. For å lukkast i dette arbeidet, må ein unngå å redusera leiing til noko som skjer i toppleiinga. Denne forståinga av leiing trugar ytringsfridomen og arten vår sitt behov for å påverka, skapa og søkemeining. Den umyndiggjer oss også frå å ta ansvar og bidra til framgang.

Perspektivmeldinga avslører seg sjølv

Måten me forstår leiing på formar åtferda vår. Når Perspektivmeldinga bygger på eit undertrykkande leiingsparadigme med nyttesyn på menneska, kan løysingane vanskeleg treffe. Ein av lærdommane eg har frå oppveksten på gard, er balansen mellom å jobba effektivt og å unna seg opplevingar som ikkje kan reknast heim i kroner og øre.

Me hadde hammond-orgel.

Heldt kviledagen heilag.

Og brukte mykje tid og pengar på import av eit kjøkkenbord frå Amish-folket i USA - berre fordi det var spesielt og ei god historie.

Men i forhaustinga går arbeidet frå morgon til kveld. Går nokon forbi tistel, det lilla og grøne stikkande ugraset, tek ein det umiddelbart ved rota, så det ikkje øydelegg beitemarka. Å laga eit godt liv på garden handlar om balanse mellom det som må gjerast, kvile og livskvalitet.

I Perspektivmeldinga har livskvalitet fått for liten plass. Venskap, naturmangfald, god helse og meining med livet manglar når Finansdepartementet drøftar økonomien i Noreg. Sjølv om eg forstår den økonomiske pragmatikken og behovet for å forenkla, er det djupt bekymringsverdig at me jobbar slik med utfordringane våre. Å tru at me kan ha ein god handlingsplan for framtida der borgarane vert reduserte til passive arbeidsmaurar, og utan å ha med alt dette som gjev liva våre meining, er ei livsløgn.

Hev ambisjonsnivået!

Perspektivmeldinga er tekst, utan kjensler og personlegdom. Likevel får eg ei kjensle av at teksten sjølv forstår det upassande ved å snakka om folk og natur utelukkande i lønnsemdsanalyse. I setninga om å overlata garden i betre stand til neste generasjon, den som druknar i formaningar om å føde fleire skattebetalande barn, står nemleg eitt ord og gjev meg kjensla av at Perspektivmeldinga veit om livsløgna.

For rett etter leddsetninga «På samme måte som at man skal overlate gården i bedre stand enn da man overtok den», står ein tistel og modifiserer hovedsetninga: «bør vi også ta vare på og utvikle samfunnet til beste for kommende generasjoner».

Dette modale hjelpeverbet  ordklassen som uttrykkjer normative plikter  avslører nøling. Som om meldinga veit at gardsreferansen er løgn.

Bør, står det. Ikkje skal. Ikkje må. Me bør overlate garden i betre stand.

Me kan ikkje ha slik nøling i handlingsplanen for framtida vår. Neste gong forventar eg at Finansdepartementet hevar ambisjonsnivået vårt, og vågar å seie skal:

Me skal levere garden i betre stand enn då me overtok.

Og sjølv om det er fullstendig normalisert å redusere natur til naturressursar og folk til humankapital, skal me ikkje finna oss i dette. Godtek me livsløgna om at slikt menneske- og natursyn er gangbart, er me råka av eit kollektiv stockholmsyndrom.

Kven trur du at du er?

Utgåve 3 av Tidsskriftet Jaja har tema «Kven trur du at du er?». Utgåva handlar om dei forteljingane vi omgir oss med, medvite og umedvite, som enkeltpersonar og samfunn. Bidraga til utgåva blir publisert frå november 24 til februar 25.

Heile utgåva finn du her.

Få varsel om nye tekstar.

Fleire saker
Essay

Det heiter ikkje «vi» på Instagram

I researcharbeidet til denne teksten googla eg «komiker Bergen smerte samleie». Seier det noko om kor individfokusert samfunnet vårt har vorte?

Forfattar Marjun Syderbø Kjelnæs frå Færøyane.
Reportasje

Mellom himmel og helvete på Færøyane

«Her er vi så få at vi må halde ut med kvarandre.»

Essay

Det er ikkje noko nytt under sola

… men kanskje det finst nye soler?