Jeg drømmer vannet

Av Priya Bains
Poet og skribent. Frå Trondheim, bur i Oslo.

Publisert 24.04.2024
Sist oppdatert 10.09.2024

Jeg drømmer vannets buldring over landmassene
Jeg drømmer vannets bevegelse over steinene
Jeg drømmer tidevannets utrettelige arbeid
dyphavets strømmer, surklingen i mosen
dråpene ned fjellsiden Jeg drømmer vannet

Jeg vil vannet
Jeg vil våt jord
Jeg vil et standhaftig regnfall
Jeg vil de innerste drømmebildene
en urgammel hukommelse
i all ting Jeg vil gjennomstrømning
Jeg vil total kollaps
oppløsning

Jeg vil en forsonlig form
et takknemlig rituale
svøpes i honning
bades i melk
renses i ild Jeg vil mørket
et solsvart teppe
over tilværelsen
et mørkt skinn
over all ting

Et veldig planetarisk lys
over ansiktet
et oljesvart hjerte
i brystet Jeg vil lysets eldgamle bevegelser
før lyset lærte
mørket å kjenne

Jeg vil krakkelering
en avmektig bønn
et verdig offer
en hissig puls Jeg vil holde en fremtid
snever som en horisont
mellom oss

Jeg vil en håpefull skrift
et broderi av lys
flettede hender  Jeg vil en vilje
smektende
som blod
under kontinentene

Jeg vil jordkroppens
innerste lag Jeg vil et liv
som en drøm
noe å falle inn i
om natten

Av Priya Bains
Poet og skribent. Frå Trondheim, bur i Oslo.
Publisert 24.04.2024
Sist oppdatert 10.09.2024

Diktet Jeg drømmer vannet er skrive til Tidsskriftet Jaja våren 2024.

Lengt er tema for andre utgåve av Tidsskriftet Jaja. I ein serie tekstar som blir publiserte våren 2024, utforskar bidragsytarane det å lengte.

Vil du ha varsel om nye saker i Tidsskriftet Jaja? Skriv deg på e-postlista og få godt lesestoff i innboks.

Scanografi av tekstilt restehjarte.

Scanografi av tekstilt restehjarte. | Hanne Husa Dale

Fleire saker
Fribyforfattar Khaleda Froagh måtte flykte då Taliban toga inn i Kabul i 2021.  – Noko av håpet mitt ligg i språket og litteraturen som eg er ein del av, fortel ho.
Intervju

Jobbar med orda for å finne håp i håpløysa

Også i draumeverda vert Khaleda Froagh minna om dei bitre røynslene frå ein krigsherja nasjon.

Heidi Hattestein har marsjert åleine frå Naustdal til Vevring, i protest mot gruvedumping i Førdefjorden. I dette personlege essayet reflekterer ho over lengselen etter å bli høyrt.
Essay

Viss ingen har høyrt meg rope «NEI!», har eg då protestert?

Eit personleg essay om å gå to mil og nesten ein kilometer i protest mot at Nordic Mining ASA får dumpe gruveavfall i Førdefjorden.

AVTRYKK: På busstasjonen i vestlandsbygda Dale i Sunnfjord står skiltet «Piazza Dale» og minner oss på dei ofte usynlege rørslene i bygdene.
Essay

Livet på bygda er som abstrakt samtidsdans

Om gatene på Manhattan er scene for spontan fortausballett, er bygdelivet på Vestlandet ein samtidsdans der den utrente publikummar undrar for seg sjølv: «Har det begynt no?»